I våre dager er Walter Rudolf Hess et tema som har fått stor aktualitet i dagens samfunn. Med den konstante utviklingen av teknologi og ubegrenset tilgang til informasjon, har Walter Rudolf Hess blitt et samlingspunkt for debatter, diskusjoner og analyser på alle områder. Enten i den politiske, økonomiske, sosiale eller kulturelle sfæren, er Walter Rudolf Hess til stede i hverdagen vår på en eller annen måte. Det er et tema som vekker lidenskaper, ulike meninger og beveger folkemengder. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Walter Rudolf Hess, analysere dens innvirkning, dens utvikling og dens relevans i dag.
Walter Rudolf Hess | |||
---|---|---|---|
Født | Walter Rudolf Hess 17. mars 1881 Frauenfeld, Sveits | ||
Død | 12. august 1973 (92 år) Muralto, Locarno, Sveits | ||
Beskjeftigelse | Lege, øyelege, hjerneforsker, universitetslærer, kirurg, biolog, kunsthistoriker, fysiolog | ||
Utdannet ved | Universitetet i Zürich | ||
Nasjonalitet | Sveitsisk | ||
Gravlagt | Berlin | ||
Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Det pavelige vitenskapsakademi Thurgovia Royal Academy of Medicine of Belgium | ||
Utmerkelser | Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1949) | ||
Arbeidssted | Universitetet i Zürich ETH Zürich | ||
Fagfelt | Fysiologi | ||
Doktorgrads- studenter | Konrad Akert | ||
Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1949 |
Walter Rudolf Hess (født 17. mars 1881 i Frauenfeld, død 12. august 1973 i Muralto i Locarno) var en sveitsisk forsker og fysiolog. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1949 for sin kartlegging av de områdene i hjernen som er involvert i kontrollen av de indre organene. Hess delte prisen likt med portugiseren António Egas Moniz, som fikk prisen for sin oppdagelse av den terapeutiske verdien av lobotomi i visse psykoser.
Hess mottok sin Doctor medicinae fra Universitetet i Zürich i 1906, og praktiserte som kirurg og oftalmolog. I 1912 forlot han denne praksisen og begynte med forskning. Hans hovedinteresser var regulering av blodstrømmer og respirasjon. I forlengelsen av disse forskningsinteressene, begynte han å kartlegge den delen av diencephalon som kontrollerer de indre organene.
Under sine eksperimenter lyktes det ham å utløse emosjoner, for eksempel sinne, hos katter ved hjeklp av elektroder i hjernen.. Lignende eksperimenter som fulgte opp dette ble senere foretatt av Erich von Holst på høns og José Manuel Rodriguez Delgado (Yale University) på aper og mennesker.
Fra 1917 til 1951 virket han som professor og direktør ved avdelingen for fysiologisk institutt ved Universitetet i Zürich. Han døde i Locarno i Sveits i en alder av 92 år.