I denne artikkelen vil vi utforske temaet Storeflaumen i 1743 i dybden, undersøke dets opprinnelse, evolusjon og relevans i dag. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse på ulike aspekter av våre daglige liv, har Storeflaumen i 1743 skapt stor interesse og debatt blant både eksperter og entusiaster. I løpet av de neste sidene vil vi utforske de mange fasettene til Storeflaumen i 1743, og analysere implikasjonene på områder så forskjellige som vitenskap, kultur, politikk og økonomi. Gjennom en detaljert og uttømmende tilnærming, tar denne artikkelen sikte på å tilby et fullstendig og oppdatert syn på Storeflaumen i 1743, og gi leserne en dypere forståelse av dens betydning i den moderne verden.
Storeflaumen var en ekstremflom som rammet Vestlandet 3.–11. desember 1743. Det er den største dokumenterte flommen på Vestlandet og er kalt Vestlandets storofse.
Flommen oppsto etter at det etter kaldt vær i oktober og november med tele i jorda og snø, kom inn mildvær og kraftig regn fra sørvest. Dette utløste mange snøskred og jordskred og flom.
Flommen rammet Vestlandet fra nord for Tingvollfjorden i nord til Ryfylke i sør og var på sitt maksimale natt til 5. desember. Det var isgang i så høytliggende elver som Bøvra i Lom og i Otta i Skjåk. Både i Sauda og på Hellesylt fant elver nye løp.
I Kinsarvik tok flommen med seg store deler av kirkegården, så likkistene fløt på fjorden. Kinsarvik kirke holdt også på å gå med. I Etne ble ei kirke skylt på sjøen, og ved Voss kirke stod vannet nærmere to og en halv meter opp på veggen.
Over 500 gårder ble skadet. På grunn av flomskadene ble matrikkelskylda (skattegrunnlaget) redusert med 25 % for over 200 gårder for flere år framover.