I dagens verden har Solveig Bøhle blitt et tema for konstant interesse og debatt. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Solveig Bøhle tatt en fremtredende rolle i det moderne samfunnet. Fra dens innvirkning på økonomien til dens innflytelse på kultur og politikk, har Solveig Bøhle generert motstridende meninger og har vært gjenstand for en rekke studier og undersøkelser. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene og dimensjonene til Solveig Bøhle, analysere dens implikasjoner på forskjellige områder og dens utvikling over tid.
Solveig Bøhle | |||
---|---|---|---|
Født | 8. apr. 1939 (85 år) Drangedal | ||
Beskjeftigelse | Journalist, skribent | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Askeladdprisen (1989) | ||
Solveig Bøhle (født 8. april 1939 i Drangedal) er en norsk radio- og TV-programskaper, sakprosa-forfatter og statsstipendiat.
Solveig Bøhle har bokhandlerutdannelse og eksamen ved Statens bibliotekskole, arbeidet som bibliotekar i Skien og København og har studieopphold ved Internationale Jugendbibliothek i München.
Hun jobbet 36 år i NRK, der hun ble ansatt i 1966 med særlig ansvar for program om barne-og ungdomslitteratur. Hun laget litteraturprogram i radio og fjernsyn for barn og voksne, og portretterte Astrid Lindgren i flere program.
Hun var redaktør for opplesningsprogrammet Tid for bok (1969–1989). Hun var også produsent for hørespill for barn, blant annet produserte hun hørespillserien Nattpappaen, som var basert på en barnebok av svenske Maria Gripe.
Sammen med Finn Lyngstad og musiker Knut Heljar Hagen utviklet hun radiofortellingen, lydillustrert opplesningsserie, som NRK solgte for utgivelse i lydbokformat til forlag: Charlie og sjokoladefabrikken (1980) og Georgs magiske medisin (1983) av Roald Dahl var de første av flere produksjoner som NRK solgte.
Sammen med Anne Torsvik startet hun innringningsprogrammet Hei! for barn. De utfordret fagfolk; barna som ringte skulle få svar på vanskelige spørsmål. Under oljekrisen i 1974–1975 tok havrettsminister Jens Evensen imot utfordringen. Han stilte opp i studio og besvarte barnas spørsmål om oljens framtid.
Sammen med Astrid Brekken startet hun programserien Flere veier til god helse, et radioprogram om alternative behandlingsformer. I 1990 vant de Nasjonalforeningens pris for kosthold og helse med radioprogrammene Hverdagsmat, Vårt daglige brød og Spis for livet. (Teknisk regi: Erling Bjørklund)
I 1985 og 1987 laget Solveig Bøhle radioserier om selvmord og de pårørendes situasjon, og i 1990 fjernsynsserien Tausheten etterpå. Billedregien var ved Svein Bæren. Dette var første gang NRK i radio og fjernsyn satte søkelyset på selvmord.
Radioprogrammet Selv i døden hadde han ikke tilgitt meg – en historie der ingen tar ansvar før det er for sent, representerte NRK i Prix Futura 1987. (Musikk og teknisk regi: Tore Heggelund)
Sammen med Terje Hellem laget hun En stemme som aldri blir taus. Forelskelsen i det geniale og lengselen etter kjærlighet. Programmet var en dokumentar om komponisten Gustav Mahler og hans hustru Alma, og ble nominert til Prix Italia i 1993.
Fra 1993 jobbet hun i P2s fakta-avdeling med særlig ansvar for programmet På livet løs. Hun laget også en serie på fire programmer kalt En skal tørre at livet er ... Et av programmene handlet om musikk og rytme ved livets begynnelse, med utgangspunkt i musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvolds bok Det musiske menneske. Bjørkvold har senere skrevet om Bøhle at «(t)ypisk for Solveig Bøhles radiogrep — jeg har møtt henne flere ganger i radiosammenheng — er denne fine kombinasjonen av vitenskapelighet og lidenskapelighet, saklighet og nærhet. Som lytter har jeg hatt mye glede også av Solveig Bøhles litterære programmer. Jeg vil særlig framheve to portrettprogrammer med Astrid Lindgren fra november 1988, som jeg siterte fra i Det Musiske Menneske. Begge programmene står referert i bokas litteraturliste.».
Hun har sittet i Norsk kulturråds utvalg for billedbøker og 1986-88 i styret til Norsk barnebokinstitutt.
Solveig Bøhle er statsstipendiat fra 2002