Lørdag er et tema som har skapt stor interesse og debatt i nyere tid. Med motstridende meninger og uendelige perspektiver har dette emnet fanget oppmerksomheten til eksperter, lærde og allmennheten. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Lørdag, fra dens historiske opprinnelse til dens nåværende virkning. Gjennom en detaljert analyse og gjennomgang av ulike kilder vil vi søke å belyse de mange fasettene som utgjør Lørdag, med sikte på å gi våre lesere et fullstendig og oppdatert syn på dette emnet.
Lørdag er i Norge ukens sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). Lørdagen inngår i helgen, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping.
Navnet «lørdag» har vi fra dansk og kommer av det norrøne laugardagr («vaskedag» - der med vasking menes å bade i elv eller et vann), som også har gitt opphav til nynorsk laurdag, islandsk laugardagur og færøysk leygardagur. Det nordiske ordet for lørdag er også innlånt i flere uralske språk, jf. f.eks. kvensk lauvantai, finsk lauantai, sørsamisk laav(v)adahke, umesamisk lávvuodahkka, pitesamisk lávvodak, lulesamisk lávvodahka og nordsamisk lávvardat eller lávvordat.
I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukens siste dag, og dagen for sabbat som betyr hvile. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på en rekke språk, deriblant alle romanske språk (med former som sabato, sábado, sâmbătă, sabide, sada, sonda, samedi, dissabte, osv.) og alle slaviske språk (med former som sobota, subota, сабота, osv.), i tillegg til bl.a. østsamisk (sueʹvet), gresk (Σάββατο), ungarsk (szombat) og tysk (Samstag ved siden av Sonnabend). Fra gammelt av startet dagene ved solnedgang, da det ikke fantes klokker. Den jødiske sabbaten (hviledagen) regnes derfor fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.
Ifølge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag (diēs Sāturnī), derav navnet på bl.a. engelsk (Saturday), nederlandsk (zaterdag), albansk (e shtunë) og alle keltiske språk (f.eks. skotsk-gælisk Disathairne og walisisk dydd Sadwrn).