Johann Ludwig Bach

I dagens sammenheng har Johann Ludwig Bach blitt et aktuelt tema av stor interesse for samfunnet. Over tid har Johann Ludwig Bach fått betydning og har generert stor gjennomslagskraft på ulike områder, fra politikk til teknologi. Derfor er det avgjørende å fullt ut utforske alle dimensjonene og konsekvensene som Johann Ludwig Bach har i vår moderne verden. I denne artikkelen vil vi fordype oss i analysen og studien av Johann Ludwig Bach, og ta for seg dens opprinnelse, evolusjon og dens innflytelse i forskjellige sektorer. Videre vil vi reflektere over fremtidige implikasjoner som Johann Ludwig Bach kan ha på samfunnet og hvordan disse best kan ivaretas.

Johann Ludwig Bach
Fødtca. 4. feb. 1677Rediger på Wikidata
Thal
Død1731Rediger på Wikidata
Meiningen
BeskjeftigelseKomponist, musiker, kapellmester Rediger på Wikidata
Embete
FarJacob Bach
SøskenNicolaus Ephraim Bach
BarnGottlieb Friedrich Bach
Samuel Anton Jacob Bach
NasjonalitetTyskland
Periodebarokkmusikk
InstrumentFiolin

Johann Ludwig Bach (født 4. februar 1677 in Thal ved Eisenach, gravlagt 1. mai 1731 i Meiningen) var en tysk komponist og fiolinist av familien Bach.

Johann Sebastian Bach verdsatte Johann Ludwig høyt som musiker og oppførte kantater av ham i Leipzig. Slektskapsforholdet er ikke helt avklart, men sannsynligvis var de firmenninger.

Liv

Johann Ludwigs far, Jacob Bach (1655–1718, kalt «Ruhlaer Bach»), var organist og kantor. Johann Ludwig hadde to sønner og en sønnesønn (Johann Philipp Bach) som alle var aktive som organister og pastellmalere i Meiningen.

Fra 1688 til 1693 gikk Johann Ludwig Bach på gymnaset i Gotha. I 1699 ble han «Hoboist und Laquay» ved hoffet i Meiningen der han trolig fikk undervisning i komposisjons av kapellmester Georg Caspar Schürmann. Fra 1703 var Bach kantor og lærer for hoffets pasjer, og ble i 1709 utnevnt som «Capell Inspector» med ansvar for musikkinstrumentene og for komposisjon av verdslige verk. I 1711 fikk han posten som kapellmester ved Meininger Hofkapelle.

Verk

Takket være Johann Sebastian Bachs avskrifter er to messer og 24 av Johann Ludwig Bachs kantater bevart.

J.S. Bach oppførte over et lengre tidsrom i 1726 atten av sin slektnings kantater i Leipzig. Kantaten Denn du wirst meine Seele nicht in der Hölle lassen ble tidligere antatt å være av J. S. Bach og er oppført som BWV 15 i Wolfgang Schmieder verkfortegnelse, men er trolig av Johann Ludwig. J. S. Bach skrev også ny musikk til sju andre tekster fra Meinigens kantateårgang 1719.

Det finnes ingen systematisk fortegnelse over Johann Ludwig Bachs verk, de er derfor nummerert i den rekkefølge de er blitt oppdaget.

Instrumentalmusikk

Som kapellmester må Johann Ludwig ha komponert et stort antall instrumentalverk, men bare en Ouverture a 4 i G-dur fra 1715 og en Concerto für 2 Violinen und Streicher i D-dur er bevart.

Kirkemusikk

  • Missa brevis e-moll «sopra cantilena ‚Allein Gott in der Höh‘» (16. september 1716) for sopran, alt, tenor, bass, strykere og basso continuo (BWV anh. III 166). Messen ble funnet i boet etter Johann Sebastian Bach, som skrev starten på Gloria.
  • Missa G-dur (BWV Anh. III 167) for to kor og basso continuo.
  • Magnificat for 8 stemmer

De fleste av de 11 bevarte motettene er for to kor med 4 Stemmer (SATB) og basso continuo. De ble funnet i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek:

  • Das Blut Jesu Christi
  • Das ist meine Freude
  • Die richtig für sich gewandelt haben
  • Gedenke meiner, mein Gott
  • Gott sei mir gnädig (for 9 stemmer og b. c.)
  • Ich habe dich ein klein Augenblick
  • Ich will auf den Herrn schauen
  • Sei nun wieder zufrieden
  • Unser Trübsal
  • Uns ist ein Kind geboren
  • Wir wissen, so unser irdisch Haus

Av de 22 bevarte kirkekantatene oppførte Johann Sebastian Bach 18 stykker i Leipzig mellom februar og september 1726. De hører til den gamle kantatetypen med tekster strukturert etter skjemaet

Tekst fra Det gamle testamenteresitativ – (strofisk)arie – tekst fra Det nye testamente – arie – resitativ – kor – koral

Besetningen er vanligvis et firstemmig kor og strykere, iblant også med to oboer. I én kantate forutsettes to horn.

Videre er sørgemusikken til hertug Ernst Ludwig I av Sachsen-Meiningens gravferd fra året 1724 bevart. Hertugen skrev selv teksten og verket er det mest ambisiøse av Johann Ludwigs bevarte verk. Besetningen er uvanlig med to firstemmige kor, 3 fløyter, 2 oboer, fagott, 2 trompeter, pauker, strykere og generalbass.

Referanser og noter

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014
  3. ^ Discogs, Discogs artist-ID 3037463, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6154mtk, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  6. ^ a b c d Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 124411568, besøkt 4. mai 2024
  7. ^ Dersom det er riktig at Philippus «Lips» Bach (1590–1620) var sønn av Veit Bach (ca. 1550-1619), slik Forkel åpner for muligheten av, se Table II i Johann Sebastian Bach av Johann Nikolaus Forkel og Charles Sanford Terry på gutenberg.org
  8. ^ http://www.musikgeschichte-meiningen.de/bio_bach_ludwig_johann.html
  9. ^ http://www.db-thueringen.de/servlets/DerivateServlet/Derivate-14268/goltz_musikerlexikon.txt
  10. ^ Peter Wollny: Johann Ludwig Bachs Trauermusik für Ernst Ludwig von Sachsen-Meiningen. I hefte til CD-en Johann Ludwig Bach. Trauermusik, Harmonia Mundi 2011

Litteratur

  • Alfred Dörffel: Verzeichnis der Kirchenkompositionen des Johann Ludwig Bach in Meiningen. I Bach-Gesellschaft zu Leipzig (red.): Johann Sebastian Bach's Werke. Bind 41: Kirchenmusikwerke. Ergänzungsband. Bach-Gesellschaft, Leipzig 1894, s. 275–276.
  • Angela Maria Jaffé: The Cantatas of Johann Ludwig Bach. Boston University, Boston MA 1957 (også: University Microfilms International, Ann Arbor MI 1957), (avhandling).
  • Konrad Küster: Meininger Kantatentexte um Johann Ludwig Bach. I Bach-Jahrbuch. 73, 1987, ISSN 0084-7682, s. 159–164.
  • Konrad Küster: Die Frankfurter und Leipziger Überlieferung der Kantaten Johann Ludwig Bachs. I Bach-Jahrbuch. 75, 1989, s. 65–106.

Eksterne lenker