Denne artikkelen vil ta for seg Charles Perrault, et tema av stor relevans i dag som har skapt omfattende debatt og spørsmål på ulike områder. For å gi en bred og berikende visjon om dette emnet, vil ulike aspekter bli analysert som vil tillate oss å forstå dets betydning og innvirkning på samfunnet. Gjennom informasjonen som presenteres er det ment å generere en kritisk og reflektert analyse som bidrar til berikelse av kunnskap om Charles Perrault og oppmuntrer til refleksjon over dens innvirkning på dagens virkelighet.
Charles Perrault | |||
---|---|---|---|
Født | 12. jan. 1628 Paris (Kongeriket Frankrike) | ||
Død | 16. mai 1703 (75 år) Paris (Kongeriket Frankrike) | ||
Beskjeftigelse | Skribent, lyriker, dikterjurist, eventyrsamler, kritiker, barnebokforfatter, kunstteoretiker | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Lycée Saint-Louis Collège de Beauvais Orléans gamle universitet Université d'Orléans | ||
Ektefelle | Marie Guichon (1672–) | ||
Søsken | Pierre Perrault Claude Perrault Nicolas Perrault | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
Morsmål | Fransk | ||
Språk | Fransk | ||
Medlem av | Académie française (1671–1703) (erstatter: Jean de Montigny, erstattet av: Armand-Gaston-Maximilien de Rohan) Académie des inscriptions et belles-lettres (1679–1703) | ||
Periode | Klassisismen | ||
Sjanger | Eventyr, Éloge | ||
Debut | Fransk 1600-tall | ||
Debuterte | 1653 | ||
Aktive år | 1653–1703 | ||
Notable verk | Les Contes de ma mère l'Oye, Hommes illustres qui ont paru en France pendant ce siècle | ||
IMDb | IMDb | ||
Charles Perrault (født 12. januar 1628 i Paris, død 16. mai 1703 samme sted) var en fransk embetsmann og forfatter som var medlem av Académie française, det franske akademi. Hans bror var arkitekten for østvingen av Louvre, Claude Perrault (1613–1688).
Perrault var en innflytelsesrik person i det litterære Frankrike på slutten av 1600-tallet. Han var leder for den moderne fraksjonen under den heftig debatten querelle des Anciens et des Modernes, striden mellom de antikke og moderne.
Charles Perrault (hvis tvillingbror døde i spedbarnsalder) vokste opp som den yngste av fire brødre i en velstående slekt med flere medlemmer i det parisiske jurist- og høyere embedsmannsmiljøet, Dette var kretser som den gang hellet mot jansenismen.
Han studerte jus, og fikk i 1651 advokatbevilling.
Charles Perrault var fullmektig hos sin bror Pierre Perrault, som var generalskatteoppkrever. Colbert overdrog ham i 1664 oppsynet med de kongelige bygninger og bestemmelsen av de offentlige innskrifter, og dermed det som la grunnlaget for Académie des inscriptions et belles-lettres.
I 1671 ble han medlem av Académie française. Her feiret han i 1687 Ludvig XIVs helbredelse fra sykdom med opplesning av et dikt, Le siècle de Louis le Grand, som gav støtet til en langvarig krig mellom det klassiske og det moderne.
Perrault la grunnlaget for en ny litterær sjanger, eventyret, med sine tekster avledet fra eldre folkefortellinger. Perraults berømmelse skriver seg først og fremst fra en tynn bok med åtte fortellinger som ble utgitt i 1697: Histoires ou contes du temps passé, avec des moralités: Contes de ma mère l'Oye. Perrault, som da var 69 år, utgav boken i sønnen Pierres navn da han fryktet latterliggjøring. Disse fortellingene omfatter blant annet Le Petit Chaperon rouge (Rødhette), Cendrillon (Askepott), Le Chat Botté (Katten med støvlene), La Belle au bois dormant (Tornerose) og La Barbe bleue (Ridder Blåskjegg). Mange av Perraults fortellinger, som ble omskrevet av brødrene Grimm på tysk, fortsatte å være populære og bli utgitt på nytt. De ble tilpasset til opera, ballett (som Pjotr Tsjajkovskijs Tornerose), teater, og film og tegnefilm (som gjentatte versjoner av Walt Disney Company).
Hundre år senere ble disse eventyrene betegnet som folkeeventyr av forskere i Tyskland og andre steder, men sannsynligvis er det Perraults eventyr som har gjenutvandret til folket. Bokens suksess skyldes Perraults sikre språkfølelse, men dagens lesere vil nok finne den noe høytidelig. I 1820 kom de på dansk ved N.T. Bruun, men den mest kjente danske utgaven er nok Christian Winthers oversettelse fra 1873 med Gustave Doré dramatiske tegninger fra 1862. Selv om Perrault ga eventyrene en moral på vers ble disse utelatt i oversettelsene.
Hans niese var Marie-Jeanne L'Héritier, som også skrev en rekke eventyr i sin karriere.