CENTO
I dagens verden har CENTO blitt et tema med stor relevans og diskusjon på ulike områder. Dens innvirkning har nådd både et personlig og globalt nivå, og har skapt dyp interesse og nysgjerrighet hos de som søker å forstå dens natur og konsekvenser. Fra sin opprinnelse til i dag har CENTO spilt en grunnleggende rolle i samfunnet, og har i betydelig grad påvirket måten mennesker samhandler på, forholder seg til og møter hverdagslivets utfordringer. I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av CENTO ytterligere, analysere utviklingen over tid og undersøke dens relevans i dag.
| CENTO | |||
|---|---|---|---|
| Stiftet | 24. februar 1955 | ||
| Hovedkontor | Bagdad Ankara | ||
| Flagg | |||
 | |||
| Opphørt | 1979 | ||
CENTO (Central Treaty Organization, opprinnelig Middle East Treaty Organization eller METO, også kjent som Bagdad-pakten) ble dannet i 1955 av Irak, Tyrkia, Pakistan og Iran, i tillegg til Storbritannia. Selv om amerikansk press sammen med løfter om militær og økonomisk støtte var sentrale i forhandlingene som førte til enighet, valgte USA ikke å delta innledningsvis for å unngå å fremmedgjøre arabiske stater som landet fremdeles forsøkte å kultivere vennlige relasjoner med. I 1958 sluttet USA seg til alliansen. Den er vanligvis sett på som en av de minst vellykkede alliansene i den kalde krigen. Organisasjonens hovedkvarter var i Bagdad, Irak.
Den ble modellert etter NATO og bandt nasjonene til gjensidig samarbeid og beskyttelse, i tillegg til ikke-intervensjon i hverandres affærer. Dens mål var å bygge opp mot Sovjetunionen ved å ha en linje med sterke stater langs Sovjets sørvestlige grense.
I 1959 trakk Irak, under sitt nye republikanske styre, seg ut av Bagdad-pakten. Dermed ble CENTO opprettet for å erstatte METO.
USA hadde en fasilitet i et medlemsland, Pakistan, for å spionere på Sovjet. Basert i Peshawar fløy Lockheed U-2-spionfly rekognoseringstokt over sovjetisk luftrom. Etter U-2 krisen i 1960, advarte Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov Pakistan om at landet hadde blitt et mål for sovjetiske atomvåpen.
Midtøsten og Sør-Asia ble ekstremt omskiftende i 60-årene med den pågående arabisk-israelske konflikten og de indo-pakistanske krigene. USA og CENTO var ikke villige til å involvere seg i noen av disse konfliktene. Amerikansk støtte for Israel skadet også relasjonene mellom USA og de muslimske medlemmene. I 1965 og 1971 forsøkte Pakistan forgjeves å få assistanse i sine kriger med India gjennom CENTO.
Viktigst av alt gjorde alliansen lite for å hindre ekspansjonen av sovjetisk innflytelse til ikke-medlemsland i området. Andre stater i Midtøsten følte seg ekskludert fra CENTO og vendte seg til sovjeterne, inkludert Egypt og Syria.
Den varte på papiret til den iranske revolusjonen i 1979. Men i realiteten var den så godt som ferdig etter 1974 da Tyrkia invaderte Kypros, som førte til at Storbritannia trakk sine styrker derfra som var erklærte å tilhøre alliansen.