I dag er Baldassare Castiglione et tema med stor interesse og relevans på ulike samfunnsområder. Dens innvirkning har spredt seg globalt, og generert debatter, refleksjoner og handlinger rundt implikasjonene. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj og kritisk rollen til Baldassare Castiglione i vår nåværende virkelighet, og analysere dens forskjellige fasetter, perspektiver og konsekvenser. Dens innflytelse i ulike sammenhenger vil bli undersøkt, samt mulige løsninger og alternativer for å møte utfordringene. Baldassare Castiglione har posisjonert seg som et sentralt tema på den offentlige og private dagsorden, og det er viktig å forstå omfanget og dynamikken for å kunne håndtere det effektivt og ansvarlig.
Baldassare Castiglione | |||
---|---|---|---|
Født | 6. des. 1478 Marcaria Casatico | ||
Død | 8. feb. 1529 (50 år) Toledo | ||
Beskjeftigelse | Diplomat, lyriker, skribent, kunsthistoriker | ||
Ektefelle | Ippolita Torelli | ||
Far | Cristoforo Castiglione | ||
Mor | Luigia Gonzaga | ||
Barn | Camillo Castiglione | ||
Nasjonalitet | Hertugdømmet Milano | ||
Gravlagt | Beata Vergine delle Grazie (Grazie, Curtatone) | ||
Våpenskjold | |||
Baldassare Castiglione (født 6. desember 1478 i Casatico ved Mantova, død 7. februar 1529 i Toledo i Spania), greve av Casatico, var en lombardisk italiensk hoffmann, soldat, diplomat og forfatter.
Castiglione var av gammel lombardisk adelig byrd.[trenger referanse] Moren var i slekt med markgreven Ludovico II Gonzaga.
Ved seksten års alder ble han innskrevet ved universitetet i Milano og bedrev humanistiske studier, men ble tvunget til å avslutte dem fa faren døde fem år senere. Baldassere ble dermed slekten Castigliones hovedmann, noe som blant annet innebar att han skulle representere dem ved hoffet.[trenger referanse] Alt i alt fikk han slik en omfattende utdanning under humanister ved universitetet som Giorgio Merula og Demetrius Chalcondyles, og ved Ludovico Sforzas hoff i Milano.[trenger referanse]
Senere kom han i tjeneste hos betydelige herskere som Francesco Gonzaga og Guidobaldo da Montefeltro, hertug av Urbino. Hoffet i Urbino var et politisk og kulturelt kraftsentrum, der mange store kunstnere og intellektuelle befant seg, som Pietro Bembo, Giuliano de' Medici og Bernardo Dovizi.[trenger referanse] En av hans nærmeste venner ble maleren Raffaello Sanzio, som 1514-1515 utførte et berømt portrett av ham, som senere har havnet i Louvre. Castiglione og Rafael forfattet sammen et skrift om den romerske antikken.
Ved hoffet i Urbino begynte Castiglione å forfatte og selv oppføre skuespill, og dikte i forskjellige sjangre. Hans kjærlighetsbrev til sin tilkommende hustru Ippolita Torelli har likeså en skjønnlitterær verdi.[trenger referanse] De giftet seg i 1516, men hun døde fire år deretter.
I 1513 ble han utnevnt til Urbinos sendemann til det pavelige hoffet i Roma. I 1521 ble Castiglione vervet av paven og Kirkestaten som diplomat. Leo X gav ham tonsuran, hvorved han pågynte sin ekklesiale karriere. I 1525 ble han så sendt til Spania som pavens nuntius, og døde der fire år senere.
Som forfatter er han mest kjent for sin bok om den fullkomne hoffmann, Il libro del cortegiano, som sammen med Ludovico Ariostos Orlando furioso og Niccolò Machiavellis Fyrsten regnes som et av de mest betydelige verkene fra den italienske renessansen.[trenger referanse]